Et åpent rammeverk som leter etter kostnadsbesparelser i hvert enkelt prosjekt — og som ikke får lov til å godkjenne sine egne funn.
Elleve sider. Kjøringstallene underveis er hentet fra en eksempelkjøring som følger med i repoet — du kan gjenta den selv, uten kostnad.
En portefølje er mange uavhengige prosjekter, hvert med sitt budsjett og sine kostlinjer. Erfaringen er at flere av dem rommer tiltak — en utskifting, en smartere styring, en annen metode — som ville spart penger uten å true det prosjektet skal levere.
Besparelsene står ikke i noen rapport. De må letes fram, kostlinje for kostlinje — og det er letingen som er dyr, ikke tiltakene.
Den som skal finne et slikt tiltak, må lese prosjektgrunnlaget, kjenne tiltakstypene og regne på tallene. Det er dager med arbeid for hvert eneste prosjekt — og det krever folk som allerede er opptatt med å levere.
De fleste leter allerede. Det som mangler er ikke vilje, men en leting som skalerer — over hele porteføljen, igjen og igjen.
KI-modeller leser fort og skriver overbevisende — det er nettopp problemet. Et velskrevet notat som lover «spar 2,1 millioner», er ikke en besparelse; det er en påstand. Skal funn brukes i beslutninger, må hvert tall kunne etterprøves.
Hvert forslag må overleve to uavhengige kontroller: en deterministisk regnekode som ikke kan overtales, og en utfordrer som angriper resonnementet.
I eksempelkjøringen virker det slik: påstanden på 2 100 000 kr ble avvist fordi taket var 1 769 915 kr. Det korrigerte forslaget — 445 500 kr — slapp gjennom. Avvisningen er ikke en feil; den er systemet som virker.
Maskinen graver ikke i løse dokumenthauger. Den navigerer en kunnskapsbase — en wiki av korte tekstdokumenter som lenker til hverandre. I eksempelet er det fem; i et virkelig prosjekt kan det være hundrevis.
Alt maskinen bygger på, står i klartekst. En fagperson kan åpne basen, se nøyaktig hva systemet «vet» — og rette det som er feil. Grunnlaget er ditt, ikke modellens.
Grunnlaget mater forslagsarbeidet. Kontrollaget feller alt som ikke tåler etterregning. Fagpersonen dømmer det som står igjen. Og returpilen er poenget: en godkjent dom skrives tilbake i kunnskapsbasen, så neste kjøring starter klokere enn den forrige.
Grønt er der fagfolkene står. Gult er regnekoden som eier tallene. KI-modellene gjør lese- og skrivearbeidet imellom — og de to pilene tilbake er de eneste veiene noe går i retur.
Når du godkjenner eller avviser et utfall, forsvinner ikke vurderingen i et referat. En port skriver den inn i kunnskapsbasen — og porten er lukket for alt annet: rå maskinoutput slipper aldri inn.
I eksempelkjøringen: første kjøring hentet 0 tidligere dommer for kandidaten. Etter én godkjenning og ett driftsnotat i innboksen hentet neste kjøring 3 — og begge de målte realiseringsgradene (0,79 og 0,66) var på plass i dens hypotesegrunnlag.
Dette er ett prosjekt og én kostlinje. Verdien av rammeverket er ikke ett enkelt tall, men tre egenskaper: letingen blir nesten gratis per prosjekt, bare etterprøvbare tall når fram til beslutning, og hver dom gjør neste leting bedre.
Størrelsesorden, ikke løfte: hva din portefølje rommer, vet ingen før letingen er gjort. Det nye er at selve letingen er blitt billig.
Det som mangler, er nøyaktig det en første pilot finnes for å måle. Grunnmuren er bygget for at den målingen skal kunne stoles på.
Kjøringstallene i denne presentasjonen er byte-låst fasit: tests/golden/demo-transcript.stdout.